Neuropsychopharmacology. 2019 Oct 9. doi: 10.1038 / s41386-019-0534-1.
Limbrick-Oldfield EH1,2, Mick I3,4, Cocks RE5,3, Flechais RSA3, Turton S3, Lingford-Hughes A3, Bowden-Jones H6, Clark L7,8.
Abstrakt
Psykologiske og nevrobiologiske markører hos individer med spilleforstyrrelse (GD) kan gjenspeile transdiagnostisk sårbarhet for avhengighet eller nevroadaptive konsekvenser av langvarig pengespill. Ved å bruke en endofenotypisk tilnærming for å identifisere sårbarhetsmarkører, testet vi de biologiske slektningene til tilfeller med GD. Mannlige deltakere som søkte behandling for GD (n = 20) ble sammenlignet med en mannlig kontrollgruppe (n = 18). Biologiske søsken til tilfeller med GD (n = 17, ikke relatert til den nåværende GD-gruppen) ble sammenlignet med en egen kontrollgruppe (n = 19) som delvis overlappet med GD-kontrollgruppen. Deltakerne gjennomførte en omfattende vurdering av kliniske skalaer, nevrokognitiv funksjon og fMRI av uventet økonomisk belønning. GD-gruppen viste forhøyede nivåer av selvrapporteringsimpulsivitet og forsinkelsesdiskontering, og økte risikotakingen av Cambridge Gamble Task. Vi observerte ikke svekket motorimpulsivitet på stoppsignaloppgaven. Søsken til GD viste noen overlappende effekter; nemlig forhøyet impulsivitet (negativt presserende tiltak) og økt risikotaking for Cambridge Gamble Task. Vi observerte ingen forskjeller i den nevrale responsen på gevinstresultater, verken i GD- eller søskenanalysen sammenlignet med deres kontrollgruppe. Innenfor GD-gruppen korrelerte aktivitet i thalamus og caudate negativt med spillers alvorlighetsgrad. Økt impulsivitet og risikotaking i GD er til stede i biologiske pårørende til tilfeller med GD, noe som antyder at disse markørene kan representere en eksisterende sårbarhet for GD.
PMID: 31597159
;